Genialt innlegg! :)

Føler jeg var i mye av den samme situasjonen for 5-6 år siden.

Mine tanker rundt dette:

“Å være voksen” er verken sort eller hvitt. Det er heller tilknyttet ansvar i forhold til nåværende arbeidsgiver, karriere, barn/partner/familie og betalingsforpliktelser.

Jeg har svært liten tro på at man blir “blir voksen” bare man blir gravd hardt nok ned i arbeidsoppgaver delegert av en eller annen sjef (som ofte er i slekt med satan). Tro meg; jeg vet hva det vil si å være nedgravd i arbeid. Lærte jeg noe av det: Nei. Mistet jeg mer hår? Ja. Det samme gjelder det å ha ansvar for 1-5 barn. I praksis trenger et barn oppmerksomhet 24/7, og selv om det kanskje avtar noe etter hvert, må man huske på at barnehage, barnetrim, fotball, gitartimer, bursdager, venner osv. kommer i tillegg til alle forpliktelsene man har som partner, venn, arbeidskollega, for å nevne noen. Selvfølgelig er barn en berikelse, men tenk fire ganger om du virkelig har ressurser, tid og er villig til å ofre det som ofres trengs. Og ja, så er det dette med partner. Her må man velge riktig. En god partner kan man ha det endeløst gøy med, en dårlig derimot, kan være til plage og stress livet ut. Mange trives med å veksle partner støtt og stadig. Dette må man finne ut av på egenhånd. Kom deg ut, eksperimenter.

Hvis du ser på informasjonsoverfloden og antall pågående prosjekter et “voksent” menneske i middelklassen har i dag, handler det om å bli voksen i stadig økende grad om å ofre seg selv for et statusjag som ikke likner grisen.

De “rike” i dag er de som har finansiell og hverdagslig frihet til å si: Vet du hva – fuck off. Jeg gjør akkurat som jeg vil. Så kan alle dere andre dra på jobb kl. 8. Det handler IKKE om å kjøpe dyre biler, iPhone og fete leiligheter. Det handler heller ikke nødvendigvis om å ha millioner av kroner på kontoen. Til å begynne med handler det om å kutte ned på alle de “voksne” greiene og fokusere energien på ting som gir avkastning (ikke økonomisk – men for DEG personlig og i hverdagen). Her må man bare være egoistisk. Det handler om å ha tid og mulighet til å velge. DET er makt det. “Nyrike” kan gjerne dra på jobb kl. 8 – men fordi det gir mening; ikke fordi de MÅ (av ovennevnte grunner).

Det Store Spørsmålet er: Hva ønsker du VIRKERLIG å gjøre, og da tenker vi ikke på karrieremuligheter du har lest i en brosjyre på NTNU. Forsøk å tenke utenom den sosiale programmeringen. Og vær spesifikk. Fra du står opp om morgenen, til du går til sengs om kvelden (eller kanskje vil du være våken om natten?) – hva VIL du gjøre?. Det er altfor mange folk som jobber som advokat, lege eller ekstrahjelp på en kiosk som EGENTLIG skulle ha bodd i en bungalow i Spania og drevet med Yoga-timer i ny og ne.

Det vakre med arbeidslivet i 2009 og utover – selv om det er mer krevende og “voksent” enn noen gang: Mulighetene er mer enorme enn noen gang. Før i tida var veien din staket ut og lenket fast til en industriarbeidsplass i Mo i Rana. I dag kan man reise verden rundt og leve fri som en fugl ved å snakke om vin. Man kan bo hvor man vil og gjøre hva man vil.

Du var inne på det selv: Livet er kort, og hvem vet HVOR kort. Det er nå du har sjansen. Når du er “blitt voksen” er det i mange, mange tilfeller for sent.

Det som viser seg, gang på gang, er at når du først vet hva du vil, og er mann nok til å kreve inn det du har rett på og vil ha, så skaper du verdi automatisk. Og når du skaper verdi, kommer pengene og alle de “voksne” greiene faller på sin rette plass etter hvert. Ja, kvinnfolk og folk generelt synes det er attraktivt når menn vet hva de vil her i livet.

For min egen del pakket jeg kofferten og dro mutters alene til Berlin, Tyskland med 250 000 kr på bankkontoen. På under 16 måneder var alle de “voksne” pengene borte, og karakterene hadde sunket i hvertfall tre trinn. Samtidig har jeg aldri vært så lykkelig som jeg var da, og er nå. Gjett om jeg hadde mange venner på byen :D

Siden den dag har jeg bestemt meg for å gjøre det jeg vil og ta livet som det kommer og ha det gøy underveis. Det har gitt fabelaktige resultater. Jeg OPPFORDRER til å gjøre det samme (tja, ikke feste som en idiot på tre hundre utesteder i utlandet på litt over ett år) men rett og slett bare følge impulsene og flytte på seg (utlandet gir impulser og provoserer frem tankeprosesser som heimplassen bare ikke makter), stille spørsmål og delta på sprøe prosjekter etter hvert som muligheten dukker opp.

Tenk stort, lev stort. Det er mitt råd i hvertfall :D

Snakkes Simon

Synnøve, kjekt å høyra frå deg. Lengje sidan sist.

Vaksenpanikken er litt ekkel. Det kjem støtt innom folk eg kjente på grunnskulen innom videokiosken, og det er slåande kor mange av dei som har tredd inn i vaksenlivet med stasjonsvogn m.m. Men eg kan nok trøysta meg med at dette truleg kjem av at dei som bur på Mo av dei eg voks opp saman med, er dei som ikkje tok høgare utdanning. Dette er folk som gjekk yrkesfag (eller ikkje VGS i det heile teke), og som var ute i arbeid medan eg framleis tusla rundt på ålmennfag. Det er klart at dei har eit forsprang på meg med desse vaksengreiene då. Og dei av dei som tok høgare utdanning og har stifta familie, bur ikkje her på Mo. Denne staden er ikkje freistande å koma attende til med ein universitetsgrad i baklomma.

Og Odin, eg tykkjer det er artig å lesa klageinnlegga dine. Men det er jo klart, målgruppa (dei som til sist skal lesa vevloggen) vil ha mykje å seia på kor personleg du skal vera. Eg har til dømes få familiemedlem som les. Det er ingen av dei som har sett seg inn i den kulturen, og dimed som knapt finn fram til vanlege nettaviser. Eg har rett nok ei kusine som skriv, men trur ikkje ho er så veldig aktiv elles i den såkalla «blogosphere». I alle fall, sidan eg ikkje får så mykje trafikk frå slekt og familie, har det heller ikkje vore nokon poeng i å føra dagbok på nett.

Dessutan tykkjer eg, som Synnøve òg seier, at det får vera grenser på kor detaljrik slike innlegg skal vera. Eg kunne jo ha lagt ut her i det lange og breie om den nylege sjukeleia, med ord som slim, sveitte og snørr i prominent stilling, komplett med skildringar om nattlege feberrike doturar. Eg ser berre for meg at det er totalt uinteressant. Og som du sjølv peiker på, er slike innlegg kanskje mest nyttig for din eigen del i ettertid. Då vil du jo heller lesa om når du fekk nytt arbeid og kva tankar du gjorde deg då, enn at du stod opp, sat heilt i ørska og stirra ut vindauget eit kvarters tid for å vakna, dusja, laga frukost, mista det eine rundstykket i golvet, såg at nypemarmeladen var oppeten, tykte det andre rundstykket var seigt, krangla med deg sjølv i fem minutt om du hadde tid til å sjekka e-post før du drog ned på busshaldeplassen, kom for seint til bussen av di du krangla med deg sjølv om du ville rekkja det, osb. ein dag, eller kva?

Og til slutt får me vona at ordet stuttlogg breier om seg og snart er på leppene (eller her: fingertuppane) til kvar einaste kvinne, mann og hermafroditt i Noregs land!

Du må ikkje dissa privatskriving for mykje herane, det er jo einaste grunnen til at netsida mi finst. Og eg fær stadig klager frå Spania (der familien min bur no for eit kort år) um at eg ikkje uppdaterer og skriv um livet mitt. Dessutan er det jysla kjekt å lesa det sjølv etter ei tid. Hadde aldri klart å hatt ei eiga dagbok som ikkje var offentleg, då er det jo ingen press for å skriva noko nytt.

Likevel so er det mange private bloggar eg veldig sjeldan les, eg ser kjappt gjennom. Eg tenkjer dei fleste gjer det med min òg, men det er no like greitt for det er jo litt arkivering for min eigen del.

Klageinnlegg er eg ikkje so stor tilhengar av då, eg hev mange av dei og det gjer alltid ilt å lesa dei etter dei er skrivne og lagt ut. Hev fjerna dei verste frå verdsveven, er ikkje godt for noko ;-)

Forresten likar eg «stuttloggen» veldig godt. Eg trur eg skal gå vekk frå å skriva µblogg til stuttlogg, so mykje flottare.

Elles kjenner eg meg att i det du skriv om å føla seg gamal/vaksen før ein er klar for det…