«

»

Dårleg filmtilbod på kino i Rana

Merknad: Dette innlegget er fleire år gammalt. Informasjonen kan vere utdatert og eg kan ha endra syn sidan då.

Heilt sidan eg tok sommarferie, har eg vore litt småsur på kinotilbodet her heime i Rana. Av nitten filmar på programmet denne sommaren, er sju av dei nyinnspelingar, fem av dei oppfølgjarar og fire av dei barnefilmar. Dei siste to er høvesvis ferdig å gå no og høyrast ganske keisam ut.

Her er eit lite lesarinnlegg eg skreiv, som står i Rana Blad i dag:

Uvitande kinoadministrasjon eller dårlege kinogjengarar?

I den seinare tida har eg vorte oppgitt over kinotilbodet her på Mo. Eg elskar å gå på kino om sommaren, men vert litt fortvila når eg les i programoversynet til Rana Kommunale Kino. Kinoar skal vera ein møtestad for filminteresserte så vel som ein underhaldande fristad i ein hektisk kvardag. Her i Rana oppfyller kinoen diverre berre den underhaldande delen av kinokonseptet, og det tykkjer eg er ei fornærming mot alle som liker film.

Denne sommaren serverer kinoen oss ranværingar gamle matrestar. Det er nemleg flust med nyinnspelingar i vente. Me har allereie sett The Hills Have Eyes, ei tam og keisam nyinnspeling av ein nyskapande og spennande skrekkfilm frå 1977. «Tam», «keisam» – dette er ikkje ukjende ord å nytta om nyinnspelingar, og desse orda kan òg nyttast om Poseidon. Gå heller til videobutikken og kjøp originalen frå 1972. Forutan desse filmane, kan me òg venta oss nyinnspelingar av Dine, mine og våre barn frå 1968, The Omen frå 1976, The Gauntlet frå 1977 (16 Blocks har nemleg heilt likt plott, sjølv om det ikkje er ei «offisiell» nyinnspeling) og Just One of the Guys frå 1985 (som har tittelen She's the man). Som om ikkje dette var nok, så får me òg ei nyinnspeling av den gamle fjernsynsserien Miami Vice. Gjenvinning er sjølvsagt bra for miljøet, men kvaliteten er diverre ikkje alltid presentabelt – sjå berre på billige kladdebøker. Kunst skal same kva ikkje gjenvinnast. Den opphavlege Mona Lisa er sjølvsagt mykje betre enn Mona Lisa trykt opp på badehandklede.

Sjølv om nyinnspelingane dominerer kinoprogrammet denne sommaren, har kinoadministrasjonen rydda plass til eit par oppfølgjarar òg. Fyrst ut er Pirates of the Carribbean nummer to. Den fyrste var forresten ikkje ein original idé, men var basert på ein attraksjon i Disneyland (ein må jamvel skryta av at dei fekk til å laga film av det). Etter dette kjem opfølgjarane i fleng. Pusur 2, The Fast and the Furious 3, Asterix og Vikingene (oppfølgjar til elleve-tolv filmar) og Superman 5 skal ljosa opp lerretet på kinoen denne sommaren.

Som me ser, glimrar originalitet og kunstnarisk integritet med sitt fråvær på kinolerretet i Rana dei kommande månadene. Desse sommar-«blockbustarane» – dei store Hollywood-produksjonane – er nemleg skapt for eit einaste føremål: å selja mest mogleg godteri og brus. Det er ikkje utan grunn at slike filmar ofte går under omgrepet «popcornfilm». James Schamus (har produsert m.a. Brokeback Mountain) hevdar at godteriprodusentar og drikkevarefabrikantar har store eigardelar i filmstudioa, og at dei nådelaust pumpar ut popcornfilm etter popcornfilm utan å ta omsyn til det fantastiske potensialet som ligg i filmmediet. Desse eigarane vil berre tena pengar, og det gjer dei på lett underhaldning framfor djupsindige kunstverk. Kjærleiken til filmen vert heilt borte i denne samlebåndsmetoden å laga film på. I heimlandet til dette masseproduserte søppelet har dei same eigarane ofte ein viss kontroll over kinoane. Slik er det ikkje i Noreg. Difor har kinoadministrasjonane her eit andsvar overfor kinogjengarane. Eit andsvar om å ikkje la seg kjøpa av brus og godteri. Eit andsvar om å tilby eit variert filmprogram der både kunstfilmen og den politiske filmen inngår på lik line med popcornfilmen. Er dette andsvaret for stort for Rana Kommunale Kino?

Sjølv om eg ser fram til å sjå Superman flyga igjen, så tykkjer eg ikkje at den raude kappa hans er tilfredsstillande nok for ein heil sommar på kino. Eg saknar eit breiare filmtilbod. I fjor skrytte kinosjef Kildal svært av Kinosommer-kampanjen, med argumentet om at eit breitt filmtilbod ville trekkja mange folk: «Tanken er at det skal være film til deg, uansett hva du liker å se,» stod det sitert i Rana Blad. Er det så å forstå at kinoadministrasjonen meiner at alle ranværingar liker lett, overflatisk og uoriginal underhaldning?

På trass av kva ein får inntrykk av frå programoversynet til kinoen, er det faktisk ikkje så at det berre produserast lett underhaldning. Førre veke hadde til dømes «Look Both Ways» norsk kinopremiere. Dette er ein svært god sommarfilm, kan hende den aller beste filmen på norske kinoar akkurat no. Men i staden for å visa denne, tviheld Rana-kinoen på den erkeamerikanske og tullate Da Vinci-koden for å skvisa ut dei aller siste billettinntektene av honom. Lonesome Jim, regissert av Steve Buscemi, inngår i Kinosommer-kampanjen, men ikkje her på Mo. Det same gjeld med The Squid and the Whale. Interessant, god film ser ut til å vera heilt fråverande på kinoprogrammet. Om så berre Look Both Ways hadde vorte sendt, så hadde eg vore fornøgd. Dei einaste interessante filmane som står oppført denne sommaren, er Den brysomme mannen, Sannheten om Rødhette og Lepel-Koden. Den fyrste vart diverre teke av plakaten i førre veke, og dei to gjenståande er barnefilmar. Og Rødhette pratar diverre norsk. Røystomsetjing, eller «dubbing» som det så fint kallast, er ei valdtekt av filmskaparen sin visjon av filmen, og ein vederstyggjeleg ting å gjera.

Kven er det eigentleg som er skuld i dette kino-elendet? Eg har vore veldig kvass mot kinoadministrasjonen her, men det kan kanskje tenkjast at det er ranværingane si eiga skuld. For ei vekes tid sidan var eg på kino for å sjå Den brysomme mannen. Dette var ein ypparleg film, kanskje den beste norske filmen sidan Flåklypa. Filmen vann Prix Agence du Cinéma Indépendant pour sa Diffusion under Cannes-festivalen, og er nominert til fem av dei gjævaste Amanda-prisar. Du skal ikkje sjå bort i frå at dette vert Noregs bidrag til oscar. Då eg var og såg honom, gjekk filmen i storsalen. Filmen var fantastisk, men det kan ein diverre ikkje seia om oppmøtet. Av firehundre seter var berre fire i bruk, og det medrekna mitt eige!

Eg trur nok at det er ein del som kanskje vert provosert av mi «arrogante» haldning, men det er jo det som er poenget med å skriva eit lesarbrev: å provosera. Same kva, eg står for det eg seier, og meiner at kinoen lyt syta for å ha eit breidare filmtilbod.

1 comment

  1. Simon

    I går fekk eg svar på lesarbrevet mitt frå kinosjefen sjølv. Kristin Kildal meinte at det fattige programmet var korkje administrasjonen eller kinogjengarane si skuld

    Svarer på kritikk av kinoen

    Kinotilbudet i sommer skyldes verken uvitende kinoadministrasjon eller dårlige kinogjengere.

    Det er en rekke faktorer som spiller inn når kinoens program skal planlegges. For det første er det helt avgjørende hvilke filmer som filmdistributørene i Norge lanserer i sommer, og ikke minst hvor mange filmkopier som filmdistributøren velger å koste på den enkelte film (pris kr. 20 – 25.000,- pr. filmkopi). Satsingen fra rettighetshaverne på kopiantall er i forhold til forventet inntjening på filmen. Den enkelte kino i landet har ingen innflytelse på hva som produseres og importeres av kinofilm, eller hva som er tilgjengelig til enhver tid for kinoene av film i markedet.

    Et godt eksempel er nettopp filmen «Look Both Ways» som hadde premiere forrige helg og som lanseres med 5 kopier på de største kinoene i Norge. Av de 5 ble 2 av kopiene støttet av bransjeorganisasjonen Film&Kino som et resultat av at Gullpalmevinneren «Sniffer» vises som forfilm på «Look Both Ways». På den måten ble filmen lansert i et par flere byer enn opprinnelig tenkt. For filmene «Lonesome Jim» og «The Squid and the Whale» er kopiantallet 3. Til sammenlikning er kopiantallet 85 på »Pirates of the Caribbean – Dead Man‘s Chest».

    I film- og kinobransjen gjelder prinsippet »størst får først«. For å kunne oppnå mest mulig inntjening velger filmdistributørene oppsetning på de største kinoene i landet først. Kinoen i Mo i Rana er etter besøk rangert som den 33. største kinoen i landet. Det vil si at filmer som for eksempel »Look Both Ways« med 5 kopier ikke er tilgjengelig for oppsetting i Mo i Rana for om flere måneder, selv om jeg med glede skulle ha hatt filmen på programmet når den nå lanseres. I og med at »størst får først«, også når det gjelder de kunstneriske verdifulle filmene, er det avgjørende at kinoen i Mo i Rana sørger for at de kommersielle filmene med stort publikumspotensiale får oppsetting enten når filmen lanseres i Norge eller så kort tid som mulig etter lansering. Filmkopier er et knapphetsgode, og vi konkurrerer med alle kinoene i hele landet om å få filmkopier. Erfaringstall viser et besøk- og omsetningsfall på 40 – 60 % på de kommersielle filmene ved oppsetting 4 uker etter norgespremiere. Med andre ord er disse oppsettingene helt nødvendige for å sikre Rana kommunale kino et aktuelt, godt og variert filmtilbud. Dessuten er de kommersielle filmene med på å finansiere visningene av de kunstneriske verdifulle filmene på kinoen som er et svært viktig tilbud gjennom hele året.

    I Norge har vi gode støtteordninger i bransjen som sikrer en bredde i importen og i utvalget av film fra hele verden, også av den såkalte uavhengige amerikanske filmen (ikke Hollywood produksjoner). Kinoen i Rana, i samarbeid med kinoene i Mosjøen og Verdal, hadde i vår en kampanje med en rekke aktuelle kvalitetsfilmer som ble vist over en periode. Denne kampanjen ble støttet av Film&Kino både i film av penger til markedsføringstiltak og med ekstra filmkopier til prosjektet. Dette tiltaket for å løfte frem »Den gode filmen« har vi intensjon om å videreutvikle og å gjøre årlig.

    Kinosommerkampanjen er et samarbeid mellom filmbransjen, filmdistributørene og kinoene i Norge. Kinoen kom i stand for noen år tilbake for blant annet å få en jevnere fordeling i løpet av året av de store kommersielle filmene. Tradisjonelt har det tidligere vært ønskelig fra filmbransjen med lansering av filmene på høsten både av de store kommersielle filmene og filmene med mer kunstnerisk verdi. Resultatet var at kinoene ikke hadde saler nok for alle oppsettingene om høsten, og slet med å få tak i film til å fylle salene om sommeren. Kampanjen har bidratt til en vesentlig bedret tilgang på film om sommeren. I år har film- og kinobransjen også fått til en viktig satsing på barne- og familiefilmer i sommer. Der brukes betydelige ressurser, både fra filmdistributørene og Film&Kino, i å få til en god dubbing av filmene. Noe som er nødvendig for at filmene skal være tilgjengelig for de yngste som er den primære målgruppen. Personlig synes jeg at den norske versjoneringen er godt og profesjonelt utført på de aller fleste filmene.

    I sommer står norgespremierene på underholdningsfilm i kø i Mo i Rana. Det gjør det også i andre byer i landet. Det gjenspeiler tilbudet i markedet på ny film akkurat nå. Programmeringsarbeidet for sommeren er ikke avsluttet. Vi følger nøye med hva som etter hvert blir tilgjengelig for oss av film, og vurderer fortløpende hvilke filmer som skal inn i programmet og hvilke filmer som kan tas av plakaten. Filminteressen i Rana er stor, og potensialet for et bredere filmtilbud, flere besøkende og større inntjening er absolutt tilstede. Det er av største betydning for utviklingen av kinoen (og det øvrige kulturtilbudet) at den planlagte 3. kinosalen som skal bygges i samfunnshussalen og at byggingen av den nye kulturhussalen blir realisert snarest.

    P.S.
    Det totale besøket for hele landet på den»Den brysomme mannen» har vært dårligere enn forventet.

Gje innspel