Merknad: Dette innlegget er fleire år gammalt. Informasjonen kan vere utdatert.
Etter mange førespurnader og mykje pågang, har eg gravd i vevarkivet mitt etter teksten om heisprosjektet Vegard og eg hadde for nokre år sidan. Me gjekk i andreklassen ved Moheia vidaregåande skule. Sjølv om skulen kanskje ikkje var den aller største, så var den stor nok til å ha ein eigen heis. Det var seks etasjar – eller i alle fall seks etasjeknappar; etasjane 1A og 2A forstod eg meg aldri på. Heisen var eit tilbod til dei som kanskje ikkje klarte å gå heile vegen opp (rullestolbrukarar, til dømes, eller reinhaldarar med vaskevogn og så bortetter), og skulle hovudsakleg nyttast av desse. I røynda var desse den minstre brukargruppa av heisen, for «alle» likte å køyra heis. Det seier seg sjølv at når to hundre elevar i alderen seksten til atten år får lov til å køyra heis aleine, så vil misbruk henda seg. Og det hendte. Ofte. Som eg skreiv i den opphavlege teksten: Legg latskap og tåpskap saman, og du får ein heis som må førtidspensjonera seg.
Vegard og eg likte å taka heis, me òg, men då som eit alternativ til å gå opp alle trappane – i motsetnad til dei som nytta heisen som underhaldning i friminutta. Me vart etterkvart litt lei av å stadig finna heisen overfull, med ljospærene skrudd ut og boss spreidd utover golvet, og til slutt tok me med oss eit fotokamera og tok bilete av situasjonar me ikkje likte å sjå i heisen. Under slagordet «Vern om heisen» hengte me opp illustrerte heisreglar, laminert i fem eksemplarar. I tillegg la eg dei ut på veven, med utvida forklaring til kvar regel.
Vern om heisen
Heisreglar frå Heisutvalet
Bileta er teke av Vegard.